Jeg saae paa Menneskenes Færd;
Jeg saae al Verdens Id:
Den var mig intet Haansmiil værd
Med al dens Larm og Strid.
Jeg hørte Menneskenes Ord;
Jeg Daarers Røst fornam:
Som Bjælders Klang hvert Ord henfoer,
Som Hyrdehundens Glam.
Jeg saae hvad deres Vise skrev,
Jeg hørte Døgnets Sang;
En Lyd kun i mit Øre blev,
Og den som Spot mig klang.
Fra Folk til Folk jeg vandred om;
Jeg elsked ikke Een:
Mit Blik var Iis; min Sjæl var tom;
Mit Aasyn blev til Steen.
Kold sank jeg til min Moders Bryst,
Sank død til Jordens Skjød;
Til Liv mig vakte Vaarens Røst:
Min Moder var ei død.
Jeg græd — og Stenen smelted hen
I Aasyn og i Bryst:
Jeg hørte Livets Røst igjen
I alle Sjæles Røst.
