Høit over Canaans Strande,
Høit over Dødens Dal
Af Livets klare Vande
Gud hvælvet har sin Sal.
Mod hiint Pallads jeg stirrer
Ved lukte Paradiis;
Men Gru mit Syn forvirrer:
Palladset blev mig — Iis.
Med iisnet Sjæl jeg skuer
Paa Livsens frosne Strøm —
Smelt, Syn, hvorfor jeg gruer!
Fly, kolde Vinterdrøm!
