Hvor Oberon lever, hiin Hjerterigets Drot,
Og Titania Synernes Dronning,
Jeg mødtes paa Morganas vidunderlige Slot
Med Artur hiin herlige Konning.
Vi Daadskraften øved; vi reed i mægtig Dyst.
Hver Dag vandt vi Hæder og Krandse.
Hver Nat der klinged Harper i Lunden med stor Lyst;
Da saae vi paa Alfernes Danse.
Og Dagene bortsvang sig med Øieblikkets Flugt,
Og Nætternes Fryd havde Vinger.
Den hele Verden eier dog intet Liv saa smukt;
Men brat, som en Sang det bortklinger.
Aarhundreder bortfløi; jeg mærked ei dertil;
Da stod jeg en Kvæld ved en Kilde.
Jeg lytted til Vovernes underlige Spil:
De hvisked saa venlige milde.
Jeg bøied mit Hoved; jeg aned dog et Savn;
End bar jeg Forglemmelsens Krone:
Jeg husked end ikke mit gamle danske Navn;
Sært rørte mig Bølgernes Tone.
Det var mig som de hvisked om hvad jeg havde glemt.
Min Guldkrands var trillet i Voven —
Brat vaagned hvert Minde, som var i Sjælen gemt,
Om Danmark og Issefjordskoven.
Jeg mindedes Carolus og Ridderkabets Flor,
Og alle de Kjære, som døde;
Jeg husked paa mit Navn, og min Længsel blev stor —
Da klang det, som Vindharper løde.
Jeg hørte Morgana; men ei jeg hende saae;
Mig favned usynlige Arme:
”Nu Timen er kommen; tilbage skal du gaae,
”Hvor Folkenes Livsbølger larme.”
”Paany skal du vandre til mægtig Idræt hen;
”Dit Folk skal gjenkjende din Stemme.
”Men glemmer det dig atter, jeg favner dig igjen;
”Hvor Aanden har Liv, har du hjemme.”
Forsvundet var Slottet; som Skyer foer det hen;
Og Skibet sig vugged paa Sandet.
Ud skjød jeg min Snekke; jeg seiled bort igjen —
Jeg seiled mod Fædrenelandet.
