Alting forfalder, alting gaar tilsidst
afklædt sin sikre Gang mod Støvet,
og løves Vaaren nu, jeg ved forvist,
at Høsten flænger Blomsterne og Løvet.
Der fløj en Tagsten af mit Hus, o vé,
alting forfalder, alting gaar i Gruset,
dog, i det brudte Tag jeg fik at se
en Stjerneild, der skinned gennem Huset.
En Stjerne, ny og gammel i sin Glans,
har hilset mig bag graa og skumle Skodder,
en Stjerne for en Tagsten — Klage stands!
Ved Himlens Porte lér en jordisk Stodder.