Med Nattens Mørke i sit Skjød
Sank Duggen sagte hen;
Men Morgensolen Mulmet brød
Og lagde Glands i den;
Som Ædelsteen paa Blad og Knop
Nu klar hver Draabe staaer,
Til did den hæves atter op,
Hvorfra den faldt igaar.
Saa sad jeg mørk, som sluttet om
Af Nattens sorte Fjel,
Men Troens Lys, o Herre, kom
Og nedsteg i min Sjæl;
Ophold mig da dens Straale reen
Paa Taagers dunkle Vej,
Til klar jeg som en Ædelsteen
Kan hæves op til Dig.
