Dagen lang var Solen i Skjul,
Markerne ligge med Snee besaaede,
End de fygende Vinde raade;
Som ej Naturen fik den Naade
At blive glad i den glade Juul!
Tys, nu splittes Skyerne ad,
Lodret falde Flokkerne brede,
Der er den sidste — nu er den nede;
Standset blev dog Vindenes Vrede,
Julen gjør hele Verden glad.
Fred er over al Jorden sendt!
See dog Sleden; Bjælderne spille;
Kudsken jager paa Hestene vilde,
Vist han frygter at komme forsilde
Til at see Julelysene tændt.
Thi hver den, som ejer et Hjem,
Sidder ej fjernt nu fra sine Kjære,
Som om Hyrderne vi det lære,
Flokkes man trindt til Barnets Ære,
Der blev født udi Bethlehem.
Stakkel der, vær frimodig kun!
Frygt ej for dine fattige Klude;
Bank kun trøstig paa næste Rude,
Den er ej til, som lader dig ude
I den gladeste Aftenstund.
Hvo vil iaften see paa sin Gjæst,
Om han fattig maatte sig klæde, —
Er han kun rig paa Juleglæde,
Vil kun med frejdig Røst han kvæde
Sangen til Priis for Barnets Fest!
