Dag efter Dag forsvinder,
og Rosa bliver stor;
en dyb og dunkel Sødme
i hendes Væsen gror.
Hun undres ved sit Indre
og ved sit nye Bryst,
mens Drøm og Længsel fyldes
af Ømhedstrang og Lyst.
Da brast en af de Drømme,
hvorpaa hun barnligt tror:
hun havde lønligt haabet
at komme paa Kontor;
hun havde altid drømt det,
skønt ganske uden Grund —
det blev et Drag af Vemod
om hendes smalle Mund.
For hun kom ud at tjene,
og for en ringe Løn,
hun var jo ung og spinkel
og ogsaa lidt for køn.
Tit faldt hun hen i Tanker,
og hun tog kejtet fat —
saa fik hun Skænd og følte
sig inderligt forladt.
Kun hver Gang Rosa danser,
er alting lyst og godt;
da er det som der aabnes
til hendes Drømmeslot;
hun gaar i Dansesalen
saa saare hun har fri
og glemmer Dagens Tristhed
i Dansens Trylleri.
Snart En og snart en anden
tror, han er Rosas Ven —
snart føler de sig svigtet,
snart har de Haab igen —
hun ta’r mod Kys og Kærtegn
i Hjertets blinde Trang;
snart har hun mange Venner —
hun faar en ny hver Gang.
Een elsker hende trofast.
Han stod i sin Butik
og blev betaget straks, da
hun frem for Disken gik.
Han friede en Aften
og tror, at han fik Ja —
de følges ad til Dansen
og mødes nu og da.
Men Rosa elsker ingen,
og føler ingen Skam
og Brøde, naar hun svigter
og ganske glemmer ham.
Naar andre, mere kække
og uforknytte kom,
saa drages hun af Glæden
og ser sig ikke om.
Saa sidder han alene
og venter hende, bleg,
og aner Sorg og Rædsel
bag Livets lette Leg.
Men naar han vil bebrejde,
blir Ordene en Bøn,
og den blir kun til Tavshed,
for Rosa er saa skøn.
Han tænker kun paa hende,
mens Dagen langsomt gaar,
og alle, som vil høre,
Del i hans Glæde faar;
han taler helst om hende,
hvis Kærlighed han vandt,
og siger stolt af Glæde
til hver en Gratulant:
Rosa er sød — ikkesandt —