Nej, Rosa elsked ingen,
og hvor hun gik og stod,
en hjemløs Længsel nynned
i hendes Sind og Blod;
det vidste alle Mænd, som
de Øjne hviled paa —
det føltes som en Sødme,
naar Rosa mod dem saa.
Og naar hun gik paa Gaden,
er det saa ofte hændt,
at Herrerne er standset
og har sig langsomt vendt;
og kørte hun i Sporvogn,
det endte ofte med,
at En stod af med Rosa
ved samme Stoppested.
Een havde Rosa særligt
og tit lagt Mærke til —
saa hændte dét en Dag, som
kan ske, naar Skæbnen vil:
at de, som tit og ofte
ad samme Gade gik,
stod stille ved den samme,
tillokkende Butik!
Hvor var han kæk og frejdig,
som han nu stod og lo —
og elegant som Greven
i hendes Barnetro.
Han talte om de Dragter,
som de i Vindvet saa,
hvor Voksfigurer smiled
med fine Kjoler paa:
Et Selskab skønne Damer —
een sad med Armen strakt
og smilede forborgent,
som om hun havde rakt
til en usynlig Herre
et Pant paa Kærlighed;
een stod saa bly og ene
og saa mod Jorden ned.
Han snakked og var vittig
og venlig og galant,
og købte røde Roser
som første Venskabspant;
han sagde Komplimenter
saa fint som ingen før,
og fulgte hende høfligt
til hendes Gadedør.