Den store grønne Slette
med sært forvredne Trær
og Trær med store Kroner,
der spejles i et Kær —
hvergang jeg vandrer her,
det er som Sletten toner.
Bagved de grønne Vidder
en Stribe Sund jeg saa,
fjernt, fjernt, men uden Hindring
uvirkeligt det laa,
det grænseløse Blaa.
Som Drøm og som Erindring.
Først her var jeg helt hjemme,
naar fra en fremmed Kyst
mod Danmark jeg har ilet,
først her ved Slettens Bryst
har jeg i Gensynslyst
for Alvor mig udhvilet.
Her har jeg lært af Fuglen
i Himlens dybe Favn
at leve og at være,
her bær’ et Træ et Navn,
som jeg i Nød og Savn
engang har maattet skære.
Her har jeg set paa Himlen
med Nakken i dit Skød,
her saa jeg Skyen skinne,
mens hemmelig og sød
din Stemme til mig lød,
velsignede Veninde.
Nu blomstrer Slettens Tjørne
i fine hvide Klær,
et Brus af Musseliner,
det bølger om mig her,
som kom en Brudefærd
med Himlens Baldakiner.
Og naar nu Junivinden
i Nat gaar sagte Bud
imellem mørke Kroner,
naar Løvet bruser ud
det er, o skjulte Gud,
som hele Verden toner.