Sydens Datter, skjønne Anemone!
til det kolde Norden plantet hen;
nyeligt aabned’ sig din Purpurkrone,
ak! og allerede falmer den.
Intet Smil kan Skjæbnens Strenghed sone,
ingen Taarestrøm kan boje den;
op af Graven steg du paa din Throne,
ned i Graven synker du igjen,
Skjønne Blomst! som du fra fjærne Egne,
blomstre vi en føje Stund og blegne,
planted’ hen paa Verdens hede Sand.
Her er Aanden fremmet allevegne;
Hjemve martrer os til Gravens Rand;
ak! men hvor er vel vort Fødeland!