Vi sørged for de Døde;
Paa Ronceval de blev blandt Klipper øde.
De sorte Fjeldes Hule
Dog skulde Ridderskabets Flor ei skjule.
Tolv Liig med Pragt og Ære
Til helligt Gravkapel vi vilde bære.
Paa Baarer laae de Stærke
Med Jævningsnavn og stolte Riddermærke.
Ung Roland var den første;
Men Bispens Kæmpelegem var det største.
Vi løfted ham paa Skulder;
Paa Baaren Bispens Harnisk klang med Bulder.
Fra Ronceval drog Hæren.
Paa Heltedøden tænkte jeg og Æren;
Min Skulder bar i Døden
Den fromme Helt, som trøsted mig i Nøden.
Da hørte jeg hans Stemme:
”Hvor færdes jeg? mig tyktes, jeg var hjemme.”
Brat standsed Holger Danske;
Den Døde slog i Baaren med sin Handske.
Heelt sært vi blev tilmode:
Med Rædsel fast paa Livet ei vi troede.
Vi Baaren tog fra Skulder.
Høit Erkebispen reiste sig med Bulder.
”Den Dyst var haard at døie”
— Saa mæled Bispen med det strenge Øie —
”Jeg knustes dog ei ganske:
”Jeg bæres i Triumph af Holger Danske.”
Vi hilste høit med Ære
Den Helt, vi troede til sin Grav at bære.
Vi undte Bispen Lykke;
Turpin gik stille til sin Grav med Krykke.
