Synk med Andagt, stille Taare,
Paa den Hedengangnes Baare!
Lyd ei, Sorgens Vaandeskrig,
Ved den Ædles kolde Liig!
Støvet sank i rolig Slummer,
Aanden steeg fra Tant og Kummer.
Hver, som sørger, løft dit Øie
Opad, opad! mod det Høie!
Fæld ei Taarer for et Slør!
Og hvad meer er Det, som døer?
Opad, opad! løft dit Hjerte!
Livet hist er uden Smerte.
Den, som fro sit Mønster ærer,
Gud hengiven Korset bærer,
Og med Tak, hvert Aandedrag,
Nyder Livets klare Dag:
Den kan gjennem Sløret smile,
Ved at øine Gravens Hvile.
Den, som, fra sit Væsens Morgen,
Stræbte kun, at lette Sorgen,
Den, som, halvt i Dødens Favn,
Lindred’ Veemod, stifted’ Gavn:
Den — o! føl dig fuldt forvisset! —
Den gaaer ind til Glæde hisset.
Blik mod Lysets høie Fjerne,
Over Maane, Sol og Stjerne,
Hæv dig, Aand, af Støvet ud,
Opad! mod dit Udspring: Gud!
Der skal du, bag Stjernens Bue,
Ham, vi tabte, herlig skue.
Fatted’ du hans store Hjerte,
Blidt i Fryd, og kjekt i Smerte,
Fatted’ du dets Himmelro
Ved hans Daad og Haab og Tro;
O! da vil et Nu Dig lære.
Hvor lyksalig han maa være.
Mørket svinder; Lyset vinker;
Ledestjernen kjærligt blinker:
Ikkun Støvet faaer en Grav.
Livet døer ei: Gud det gav;
Ham, vi elsked’ her med Varme,
Skal vi saligt hist omarme.