„Violer . . .. Blaa Violer
blandt Høstens faldende Blade!
Staar dèr saa blidt og soler
de fine smaa Foraarskjoler —
saa intet anende glade!
Ak, Hjærtets blaa Violer
— Minder i Foraarsalder —
kommer I frem og soler
et Nu de hengemte Kjoler,
før alle Bladene falder?
Violer, blaa og blide,
ved I dog ej, hvad der kommer?
Det er ude med Sol og Sommer!
Og Vinter er haard som Dommer:
Smaablomster maa Døden lide.”
-„Vi ler ad Død og Domme!
Skal nok faa Sol til at skinne!
For Vinter er altid omme,
hvor vi ser vort Snit til at komme.
Viol har Foraaret inde!”
— „Violer blandt visne Blade!
Ja, rigtigt! Jeg var den blinde.
Lad sammen os være glade!
Mit Hjærtes skæreste Minde
som I har Foraaret inde!”