Ensom og ubevægelig staar Høstens Fiskeravn og grunder paa Flodens Bred, og dens runde Øje følger Strømmens Løb.
Naar til Tider et Menneske spadserer langs Flodbredden, fjerner Fiskeravnen sig langsomt, idet den ryster paa Hovedet;
Men bag Løvet lurer den paa Vandrerens Bortgang, ti den higer efter atter at se den enstonige Strøms Bølgekrusninger.
Og om Natten, naar Maanen blinker paa Bølgerne, grubler Fiskeravnen med det ene Ben i Vandet.
Og det Menneske, som i sit Hjerte bærer paa en stor Kærlighed, følger saaledes en og samme Tankes Bølgekrusninger.
