Det puster vakkert did fra Nord,
Den butte Vinter kommer;
Og Taaben klynker, at vor Jord
Har ingen evig Sommer;
Men, kom der ingen Frost og Snee,
Man fik vel knap en Pelts at see,
Ei heller Bal og Assemblee,
Og det var slemt, I Venner!
Hver Sommer vi jo splittes ad,
En bater sig paa Landet;
En stønner i monderet Rad,
En sqvalpes om paa Vandet;
Den Sommer er saa qvalm og hed,
Og, er man da lidt tung og fed,
Man smelter hen i bare Sved,
Og det er slemt, I Venner!
Der er ei stort ved Høi og Dal,
Naar Vinterstormen tuder;
Men derfor har vi Dandsesal
Med tætte Væg og Ruder;
Der er ei stort ved Fuglesang,
Naar Iis glasserer Skov og Vang,
Men derfor har vi Strengeklang;
Og det er godt, I Venner!
Mod Kulden man sig forer tæt,
Og putter sig tilsammen;
Man fjaser sig saa flink og let
I skyldfri Spøg og Gammen.
Man gaaer i Lysekroners Glands,
Af Atlas gjør man Blomsterkrands,
Som visner ei i Damp af Dands,
Og det er godt, I Venner!
Hvor svæve skjønt de Glutter smaa,
Naar Fiolinen lyder!
Med Krop og Sjel, fra Top til Taa
Sig unge Dandser fryder.
Thi mener Alle da med mig,
Hver Aarets Tid er god for sig,
Og Vintren ret fornøielig,
Og det er godt, I Venner!