Somre kommer og Somre gaar,
Septemberskyerne drage,
saadan drager vor Ungdoms Aar,
jeg ser mig langt tilbage,
husker et Raab, et Drengekor
fra Sommerdagene lange,
naar vi legede Skjul og fo’r
paa Lofter og mørke Gange:
Bliv, hvor du er,
du har gemt dig godt,
du har gemt dig godt.
Trygt at høre det Raab og Bud,
naar vi i Skjul laa krummet,
siden jeg kom i Verden ud,
var Raabet brat forstummet,
Armod jog mig fra Jul til Jul,
og Angst og Suk jeg høsted,
aldrig lød i mit trange Skjul
det Raab, som andre trøsted:
Bliv, hvor du er,
du har gemt dig godt,
du har gemt dig godt.
Verden mødte mig haard og ond,
dog tør jeg ikke sukke,
naar jeg mindes en Aftenstund,
da Skyerne var saa smukke,
i mine Arme holdt jeg En,
hvis Øjne som Stjerner skinned,
Løvet brusede paa sin Gren
og manede mig og minded:
Bliv, hvor du er,
du har gemt dig godt,
du har gemt dig godt.
Livet skifter med Smil og Graad,
og ingen er uden Glæde,
Elskov slynger sin gyldne Traad
ind i mit mørke Klæde,
Mindet trykker jeg til mig ind,
naar alt mit Liv er ude,
og Røsten raaber i Nattens Vind
henover min muldne Pude:
Bliv, hvor du er,
du har gemt dig godt,
du har gemt dig godt,
du har gemt dig godt.