Hvor er du skjøn, du søde,
du glæderige Vaar,
med dine Roser røde
i silkebløde Haar!
du er en deilig Kvinde,
kan vilde Hjerter binde,
kan temme Storm og Vind
og Tig’rens grumme Sind.
Dog kjender jeg en Kvinde
paa denne Verdens Ø,
som vel maae Prisen vinde
fra dig, du fagre Mø!
paa hendes Læber skuer
jeg Rosens Purpurluer;
paa Barmen er at see
din blanke Lilljes Sne.
I Øjets Himmel vinker
Kjærmindens Himmelblaa
det hvide Filsbeen blinker
i hendes Tænder smaa;
Jasminens Vellugt stræber
fra hendes Purpurlæber;
Guldblommens Skjønhed naaer
ei hendes gyldne Haar,
Og hendes søde Tunge
ret himmelsk nævnes skal,
saa sødt ei monne sjunge,
o Vaar! din Nattergal,
Bed hendes Melodier
hver Fugl i Lunden tier,
og Bækken holder stil’,
og lytter henrykt til.
Lyksalig den, som eier
den Huldes Kjærlighed,
hans Lykke overveier
al Jordens Herlighed;
han kan med Sandhed sige,
at han er Guders Lige,
thi hvad er Himlens Pryd?
kun Elskovs søde Fryd.