»Nej se, der kommer Rosa —«
udbryder Mo’ren glad,
og tænker straks paa Kaffe
og, hvad hun har af Mad —
hun lægger bort sit Sytøj
og glatter Kappens Baand
og iler imod Rosa
og trykker hendes Haand.
Men Fa’ren sidder stille
og siger ingenting,
mens Rosa staar i Stuen
og ser med Smil omkring;
og Mo’ren ser fra Rosa
til Manden moderstolt —
han nikker kun, og Blikket
er spørgende og koldt.
Først stilles Messingpotten
til Stads paa en Konsol,
saa prøves Hæderspladsen,
det flunkende Chatol —
mens Rosas Moder prøver,
og prøver om igen,
blir det, hun gav sin Fader
lagt ganske stille hen.
Saa hentes Kandissukker
op fra Chatollets Gem,
og de forgyldte Kopper
blir festligt taget frem —
nu snurrer Kaffekanden,
og Snakken ivrigt gaar —
hvad er som Moderstolthed
til munter Kaffetaar —
Da Rosa gaar, staar Mo’ren
ved Vinduet og ser
og vinker, til hun ikke
kan øjne hende mer —
hun staar endnu ved Ruden,
da Rosa længst forsvandt,
og genta’er disse Ord, der
kun liden Genklang fandt:
Rosa er sød — ikkesandt —