Sex Dage samled’ de; nu kan de hvile:
Sabbathens Børn fra travle Gjerning ile.
Fra Gaden kan jeg gjennem Ruden skue:
Det glimter festligt i Rabbinens Stue.
I Bønnens Festtalar, med Lovens Traade,
Graaskjægget Olding priser Hvilens Naade.
Huuspatriarken Viinpokalen hæver:
Sabbath-Indvielsen paa Læben svæver.
Han Zebaoths-Velsignelsen udsjunger;
Det toner fromt fra Børnebørne-Tunger.
En sagte Mumlen over Jorden farer:
I Himlen bede Lys-Seraphers Skarer.
Til Dybet fare Verdens Plageaander;
Men selv i Dybet ingen Sjæl sig vaander.
Naar Hviledagens store Fred udtales,
Hver Sjæl, som brænder, kjøles og husvales.
Een Sjæl kun uden Hvile fort maa vandre —
Sabbath og Hviledag — er for de Andre.
