Hvis under al min kval og dybe kummer
Jeg værne livet kan saa lange stunder,
At jeg, min dame, ser, at alderdommen
Har slukket eders skønne øjnes straaler
Og gjort til sølv de fine, gyldne lokker,
At ej I bærer krans og grønne klæder,
At eders ansigtslød, som gør mig frygtsom
Og nægter mig min nød at klage, falmer,
Først da vil Amor sligt et mod mig give,
At jeg tør aabenbare, hvilke timer
Og dage, aaringer i kval jeg leved.
Og er vor alder fjendsk mod ønsker skønne,
Jeg i det mindste nogen trøst tør haabe
Af eders sukke, om end sent de kommer.