De muntert staar og glaner,
de brogede Tulipaner,
i Krukken paa vort Bord.
De staar saa sikkert sluttede,
de slanke og de buttede:
En munter Pigeflok,
der i sig selv har nok.
De helt har Pigevaner,
de brogede Tulipaner,
de smiler uden Ord:
Saa strunke, ingen nødende,
og dog saa lifligt glødende:
Vi er en Pigeflok,
der i os selv har nok.
Men inden de det aner,
de brogede Tulipaner
maa bøje sig mod Jord.
Saa vrider de sig visnende,
som følte de det isnende:
Ak, selv en munter Pigeflok
har i sig selv ej nok.