Hun vented ingen Løfter,
hun var som den, der véd
for Lykkens eget Væsen
er eet med Evighed —
dog skrøbeligst af alt, hvad
vi frejdigt kalder vort —
snart sygner den og hendør,
snart gaar den hastigt bort —
I nogen Tid har Rosa
i Stilhed stundom lidt:
han var bedt ud — forhindret
og havde travlt saa tidt —
Og naar hun ikke talte
om Dit og mit, men vort,
saa svarede han køligt
og vendte Blikket bort.
Men Brevet, som han sendte,
slog hver Forhaabning ned —
det var som Blodets Varme
fra hendes Hjerte gled.
Dèr sad hun som en livløs,
mens Haanden Brevet holdt,
og hendes Blik var udslukt
og hendes Udtryk koldt.
Hun vaagned op, forfærdet
for det, der nu var sket —
thi Sorgens tavse Ansigt
har hun i Rædsel set.
Det Svælg, hvorover Drømmen
før bygged gylden Bro,
det laa nu som en Afgrund,
der slugte Haab og Tro.
Hvad var det, hendes Fader
saa ofte havde sagt —
det lød saa haardt og havde
en ond og bitter Magt:
at vi og ingen anden
er Skyld i det, der sker,
og den, der gaar til Grunde,
er ikke født til mer —