Jeg åbner mit Vindu — og stor og stærk
træder Våren her ind i min Stue;
Valkyrie skjøn i din Solstrålesærk!
hvor øver du dog et besejrende Værk
mod Alt, hvad min Sjæl vilde kue!
»Kvirrevit«! synger Fuglen her ude paa Taget,
»Kvirrevit«! hvisker Luftningen oppe i Flaget,
og til sidst, mens jeg ser paa det blånende Hvælv,
får Vårdagens Kvidder en Plads i mig selv.
Jeg åbner mit Vindu — og blid og skjøn
svæver Våren her ind i mit Kammer;
hun sætter sig ned her ved Bordet i Løn
og lærer mig Takkens den svulmende Bøn,
som smelter hvert Suk og hver Jammer.
Du lyslette Alf i din Solstrålekåbe!
o, lær du hvert sukkende Hjærte at håbe,
og hæv du hvert Blik, som kun higer mod Jord,
did op, hvor Vor-Herre bag Solstrålen bor!
(16. Marts 1894.)