Jeg vandrer støt — i Rigdom eller Pjalter —
Min egen Vej — paa Torne eller Roser —
Ej ofrende paa nogen Fordoms Alter,
Ved Bifald rolig, kold for Spottegloser.
Men er jeg stærk — og jeg behøver Ingen —
Og om mit stille Mod ej skræmmes kan,
Du lærte mig at holde fast om Klingen,
Du, Moder, lærte mig at være Mand.
Men naar jeg skuer i dit kjære Øje,
Saa er jeg Barn igjen og husker Alt,
Hvert Æventyr, som Du har mig fortalt —
Den gamle Bøn: »O, Fader i det Høje — —!«
Og hele Barndomsæventyrets Tid
Staar levende igjen foran min Tanke,
Den Tid, da glad jeg kunde ride Ranke
Til Troldturnering eller Dragestrid.
Nu har jeg kjæmpet Livets Alvorskampe,
Men Du har skjærpet Vaabnene dertil,
Og flimred svagt i Nattens Mulm min Lampe„
Du lærte mig at tro paa Solens lid.
Saa lad os tro paa Solskin, elskte Moder!
Med Sang paa Læben jeg vil tro derpaa —
Er ikke Jorden skjøn og Himlen blaa,
Og Hjærtet fuldt af Klang og nye Noder?