Sig mig, hvori den Fryd bestaar,
som ingen Vækslen undergaar,
men evig ny fremvælder?
Tys — hvem kan rumme Himlens Lyst!
Sit Hoved mod Guds eget Bryst
en Gang den frelste hælder! —
Sig mig, hvori det Liv bestaar,
som fylder Evighedens Aar
og evig nyt sig rører?
Tys — gennem tusindfoldig Dag
Guds eget store Hjærteslag
en Gang den frelste hører.
Den, som en Gang at høre faar,
hvordan Guds eget Hjærte slaar,
vil aldrig spørge siden . . .
Men tyst fra hvert et Hjærteslag
han stige ser en evig Dag —
mens længst forglemt er Tiden . . .