En Bjørn, som en Mester fra Polen
gav tvungne Lectioner i Dands,
brød Lænken og rendte af Skolen,
og kom til sin Hjemstavn ved Stanz.
Han dandsed’ paa græsrige Slette
for Ræven en polsk Menuet;
Min Ven! hvordan huer dig dette?
Cousin! sagde Ræven, heel slet!
Vor Springer blev bister tilvisse
og raabte: Her Criticus, stop!
hvor saae man vel Volter, som disse?
hvor saae man saa kunstige Hop?
Et Æsel, som gjerne gad være
lidt Kjender, traadte frem med et Buk,
og sagde: Her Bjørn! paa min Ære!
den Dands var ulignelig smuk,
Ved denne forbindtlige Tale
blev Bjørnen forskrækkelig bleg,
betragted’ fra Hoved til Hale
langørede Kjender og skreg:
„Naar Ræven sit Misnøie viser,
kan Avind indskyde ham det;
men nu, da et Æsel mig priser,
nu seer jeg at Ræven har Ret,”