Jeg sad i Hedningfyrstens Hal;
Jeg sang om Carl og Ronceval.
I Sjælen blev hver Gnist til Glød:
Jeg sang om Rolands Heltedød.
Jeg sang om Holgers Valfartsgang
Mod Paradisets grønne Vang,
Om Graven, som jeg sidst kom fra,
Om Libanon og Golgatha.
Og som jeg sang med dygtig Røst,
Foer Hedningfyrsten til mit Bryst.
Skjøn Gloriant i Taarer laae;
Saa skjøn jeg hende aldrig saae.
De laae paa Tæppet ved min Fod;
De Hjertets rige Skat oplod.
Og jeg fornam heelt sjælefro,
De deelte Holger Danskes Tro.
Kun Eet de savned uden Haab:
De længtes efter kraftig Daab.
Dog derfor vidste Holger Raad:
Jeg tog mig paa hin Klerkedaad.
Jeg læste som jeg husked bedst;
Mig tyktes, jeg var ogsaa Præst.
Jeg gav dem himmelsk Børneret;
Jeg spared ei paa hellig Tvæt.
Jeg gav paany de kjære Navn
Til Løsen i de Frelstes Havn.
Skjøn Gloriant beholdt dog sit;
Men Drengen døbte jeg med mit.
Da blev jeg først for Alvor glad:
En christen Drot i Østen sad;
De Sjæle, Holger elsked meest,
Jeg frelste som jeg kunde bedst.
