Jeg stod i den venlige Sommerqvel
Paa Fjeldet ved Vælsklands Strande.
Et Seil mig vinked et fjernt Farvel
Og dukked i blinkende Vande.
Jeg stirred efter det hvide Seil;
Det svandt, hvor Solranden lued.
Med Seilet gleed over Havets Speil
Den favreste Jomfru, jeg skued.
Men see! hvor Seilet og Solen svandt,
Opsteg en Stad for mit Øie:
Af Bølgen vel tusind Taarne oprandt
Med Kroner og gyldne Fløie.
Og Staden var et eneste Slot,
Et Slot af tusind Palladser.
De spilled i Guldglands og Himmelblaat
De himmelstræbende Masser.
Og Slottet stod paa en himmelsk Øe
Paa Bjergets straalende Tinde.
Altanen sig speiled i glødende Søe;
Der stod den deiligste Qvinde.
Saa skjøn var ei Jomfru Gloriant;
Slig Herlighed Jorden ei kjender.
Hun stod i Purpurskyens Gevant,
Med Krands i vinkende Hænder.
Jeg saae de bølgende Lokkers Strøm;
Det deilige Hoved var bøiet.
Det var som Naturens dybeste Drøm
Var malt den Skjønne i Øiet.
Det var mig som kjendte jeg Synet godt
Alt fra mine Barndomsdrømme.
I Skyen saae jeg Morganas Slot;
Det svømmed paa Rosenstrømme.
Med Skyen den Deiliges Billed svandt —
Til Luft blev Taarne og Fløie;
Men herligt af Sjælens Dyb det oprandt,
Hvergang jeg lukte mit Øie.
