Jeg hørte nys en vældig Eeg,
hvis grønne Top mod Himlen steeg,
hvis Rod sig dybt i Jorden sænkte,
at bede lydt: „Jeg takker dig,
min Gud! at du ei gjorde mig,
som Røret hist; at du mig skjænkte
min dybe Rod, min grønne Top,
og denne Bark og denne Krop,
der trodser Søe, Storm og Ild;
det svage Rør paa Søens Bred
af Vinden bøjes op og ned,
mig rokker neppe Stormens Vælde.”
Knap endte Skovens Drot sin Bøn,
før Nordens tøileløse Søn,
Orkanen, kom fra Norges Fjelde;
den knuste Graner med sin Fod
og rykked’ Egen op med Rod,
mens Røret viiseligt gav efter
og derfor trygt og uskadt stod.
Saa lidet nytter Overmod!
Saa gavner Klogskab meer end Kræfter!