Skjøn Signelil plukker ved Havets Rand
de Roser med tankefuldt Sind;
dog skjønnere rødmer den Rose forsand,
der blomstrer paa Jomfruens Kind.
Skjøn Signelil plukker ved Havets Rand
Kjærmindernes Himmelblaa;
dog skjønnere blaaner den Himmel forsand,
som i Jomfruens Øje mon staae.
Hun binder en Krands til sit gyldne Haar,
og smiler saa vemodsfuld,
da klinger det sødt, som naar Solsorten slaaer,
som Toner af Strengenes Guld.
„Lyt, Moder! en Stemme fra Bølgernes Favn!
jeg hører grønloftede Gud,
han synger om Elskov og nævner mit Navn,
og vinker og kalder mig Brud.”
„Tie stille, min Datter! O! tal ikke saa!
skjøn Havfru er Havmandens Viv;
du hører kun Bølgen mod Strandbredden slaae,
og Vinden, som rasler i Siv.”
„Nei, Moder! nei Moder! skjøn Havmands Røst
jeg hører fra Havets Bund;
den ængster mit Hjerte, den presser mit Bryst,
som Sukke fra Elskerens Mund.
Han vinker mig ned under Bølgens Crystal,
der blomstrer min Brudekrands,
der fører han mig i hans prægtige Sal,
blandt skjønne Havfruer, til Dands.
Der trykker han mig i hans trofaste Arm
til Hjertet, som slaaer kun for mig;
hans Blik er saa ømt, hans Elskov saa varm,
hans Sind uden Falskhed og Svig.
Farvel da, kjær Moder! han nævner mit Navn,
og vinker og kalder mig Brud.”
Saa talte hun, sled sig af Moderens Favn
og favned’ den tangklædte Gud.
Hver Aften, naar Maanen fra Himmelens Blaa
tilsmiler de Elskende Trøst,
man Havmanden seer under Bølgerne staae,
med Jomfruen trykt til sit Bryst.