Gjennem Dale, over Bjerge
Gik jeg i et fremmed Land,
Syner skued, Toner hørte,
Som jeg aldrig glemme kan.
Helte drog i Pantserplader,
Sælsomtsjungende forbi:
„Til Tolosa, for vor Frelser,
Til Tolosa fare vi.”
Konger saae jeg blandt dem vandre,
— Korset svæved over dem;
Brynieklædte Christenhyrder
Gik med Bispestave frem.
Jorsals tappre Ridderskarer
Fulgte Hæren, kjæk og from,
Og fra alle Verdens Hjørner
Pillegrimme til dem kom.
Vilde Raab lød i det Fjerne,
Lænker rasled, Sværde klang,
Underligt i Vaabenlarmen
Nonner bad, Hyrdinder sang.
Og til kjælne Elskovssange
Huult som Latter Stormen lød;
Korset raved i Orkanen,
Maanen lued blodig rød.
See! — da stod jeg paa en Slette,
Ingen Vandrer meer jeg saae,
Som en Drøm hiint Syn var svundet,
Dødningbeen kun for mig laae.
Kæmpebeen i Støvet smuldred,
Sorte Kors paa Heden stod,
Vinden over Græsset sused,
Vifted Duggen bort som Blod.
See! da stod paa fjerne Klippe
Bleg en Møe i Sørgeflor,
Peged paa et Kors og smiled,
Sang og stirred op fra Jord.
„Ingen dig i Verden kjendte,
Gode Hyrde! uden jeg;
Men hvad Gud ved dig har øvet,
Glemmer Jord og Himmel ei.”
Saa hun sang, de Toner svæved
Sælsomt over Valen hen;
Og de Kæmpebeen sig rørte,
— Døde standed op igjen.
Og jeg saae en Daad, som evig
Straaler lys i Livets Bog;
Ja selv Daadens skjulte Kjerne
Tonerne for Lyset drog.
Kjernen sig til Blomst udfolded,
Smiled mig saa underfuld;
Til hint Kors den sig opslynged,
Blomstred over Gravens Muld.
Og om Hyrden af Tolosa,
Om hiin Blomst paa dunkle Vei
Qvad jeg — mens de Syner vexled —
Hvad jeg saae; men vidste ei.
Skal nu Sangen ei forstumme
Om den ubekjendte Mand,
O! saa skue med venligt Øie
Hvad jeg saae i fremmed Land!
Vandrer, som paa Heden vanker
Efter mig i Stjerneskjær!
Blomsten hist du ei nedtræde!
Fromme Pilgrim! hav den kjær!
