Fra Ørkenens Oase bort jeg iler;
Paa grønne Stub sig træt Araber hviler.
Hvo er du? — spørger jeg — du Mand paa Stubben!
Kun fattig Vandrers Hverdagsord jeg hører;
Heelt underligt det Ord min Sjæl dog rører.
Hans Veitraad atter gylden sig udstrækker.
Mens jeg i veiløs Labyrinth heniler.
Jeg er, hvad du dig kaldte, Mand fra Stubben!
— "En Veiens Søn, hvem Veiens Traad er sluppen."
