Vildt det end stormer i Tordeners Brag. Fra Herberget see vi
Høie Naturs Majestæt. Fra Fjeld det lysner og Havdyb.
Taus paa Svalen hist staaer i Lynglands drømmende Jomfru;
Kjækt hun seer i det stammende Mulm Elementerne kæmpe,
Seer i Afgrunden ned, og selv hun dristig fremkalder
Varslende Billeders Hær fra Dyb-Uhyrernes Verden.
Ja, fra Norden du kom; liig tankefuld Vala du stander
Høi i Lynet med Ro; om Lokkerne flagrer dig Tungsind:
Rædslernes Lyst er dig kjær og skjøn Naturen i Oprør.
Verdensopløsningen seer du, og selv hvad høiest dig glæded
Flyer for ahnende Blik; høit svulmer dig Hjertet; men Øiet
Taaren fordølger med Synet. — I Hallen nu Strængeleeg klinger.
Skjønt som i Pantheon hist, lad her forenede Stemmer
Høit Sanctissima ud i himmelhøit Pantheon sjunge,
Hvor nu paa Verdensorglet den store Natur phantaserer!
Lød hiin Sang for min Sands? hvad heller for Sjllen i Drømme?
Mindet end drømmer veemodig om Sang fra Borgen ved Stranden.
