Hvo var Ørnen vel, som dristig
Hist paa Fjeldets Tind har bygget?
Seer jeg end din Borg paa Klippen,
Stod i Storm og Lyn du hisset?
Sang henover Havet fordum
Barden her din Seierssang?
Kæmpens Been er længst hensmuldret;
End mod Sky hans Hal sig taarner;
Barnet peger paa Ruinen,
Nævner end det store Navn.
Did steeg ofte fremmed Vandrer,
Hviled gjerne ved Ruinen
Af den sjunkne Herlighed.
Did vi ogsaa maae opstige,
Der jeg vil til Sagnet lytte;
Atter over Hav fra Borgen
Sang henflyve skal i Storm.
