I Paris sig Folket glæder:
Mimisk Konstnerinde herligt
Ninas Vanvid forestiller;
Folket klapper og beundrer.
Konstnerinden neier ziirligt.
Men en fremmed Olding hæver
Haanden kun til vaade Øie,
Sukker: Nina! og bortgaaer.
Nu, ei sandt? hun spiller herligt!
Det er Sandhed, det er Ynde!
Det er skjøn Natur i Konsten!
Det er Elskovs stille Vanvid,
Som en Digtersjæl det saae!
Sandt, ja sandt! — den Gamle sukker —
Saadan har jeg mangen Morgen
Seet den arme Nina vandre
Gjennem Gaden, gjennem Porten
Til den kjære Steen paa Veien,
Hvor i Brudedragt hun vented
Diligencen fra Lyon,
Og hvor Kudsken som sædvanlig
Nikked til den blege Pige,
Hilsed fra den døde Brudgom,
Sagde: han imorgen kommer!
Loved Rosen ham at bringe,
Som hun rakte ham fra Stenen,
Dugget med en stille Taare,
Mildt beaandet med et Kys.
Gamle! hvad er det du siger?
Nina har du kjendt? — hun leved?
Var ei blot et Konstens Billed —
En elskværdig Phantasie?
Arme Nina! ja hun leved;
Men i Sjælen sønderrevet
Livets Billedbog omflagred;
Kun eet Billed stod der heelt:
Det var Barndomsvennens Billed,
Brudgomsbilledet, hint kjære,
Som den strenge Fader fjerned
Og som aldrig meer hun saae.
Ingen Frænde meer hun kjendte;
Tidt paa gamle strenge Fader
Stirred hun — og rysted Lokken:
"Gamle Mand!" — hun til ham hvisked —
"Du har vist slet ingen Datter —-
Havde du en Datter, Gamle!
Vist du ei med hende handled
Som man handler her i Verden
Med den stakkels, stakkels Nina —
Dertil du for god seer ud."
Med sin Elskov, med sit Vanvid,
Saa hun gik mens Ugens Dage
Blev til Somre, blev til Vintre;
Saa hun vandred Vaar og Vinter
Med det sønderrevne Billed
Af en Verden i sin Sjæl.
Med sit Haab og med sin Rose
Gik hver Morgen hun til Stenen,
Hvor hun sidstegang omfavned
Vennen, som hun daglig vented
Men som aldrig kom igjen.
Ingen nænned at udsige
Ordet, som hun dog ei troede,
Ingen nænned at forstyrre
Elskovshaabet om "imorgen;"
Og den Morgen kom tilsidst —
Anderledes dog og bedre,
Mere skjøn og sand — tilgiv mig! —
End hos Eder i Balletten:
Diligencen kom en Morgen;
Kjøresvenden atter skued
Paa den store Steen ved Veien
Et tilsløret Jomfrubilled
Med en Rosenknop i Haand.
Atter hørte han en Stemme:
Saae du stakkels Ninas Brudgom?
Kommer han forvist imorgen?
Vil du end engang ham bringe
Rosen, som ham Nina sender?
Selv hun ei idag kan spørge,
Selv ei bringe Rosen til ham,
Selv ei høre hvad du svarer;
Hun har sin Veninde sendt.
— Atter nikker Kjøresvenden,
Visker Taaren af sit Øie:
Hils kun fra den døde Brudgom,
Siig: jeg veed det, siig, han lever!
Siig: hun seer ham vist imorgen!
— Nina hørte det og nikked:
Ja imorgen, vist imorgen!
Hvisked hun og smiled salig.
Og hun saae ham i Guds Rige
I den næste Morgens Glands.
