I
Der staar en lille fyr
ved en kasse med skarn,
raaber højt: se Henry den er spøj!
der kommer trissende en dreng,
et laset fattigbarn,
for at se paa det ny legetøj;
Foran baggaardens post
staar den fireaars purk,
raaber op: la nu vær med og hiv!
og han skubber til sin ven,
og han drikker en slurk
og fylder paany en præventiv.
I femte sals vindu,
paa øverste stokværk
staar en tøs, som er helt baggaardsbleg
og hun ser paa sin dreng
i snavset laset særk
og ler over børnenes leg.
II
Da han først stak til søs
var det henimod vaar,
han fik hyre med en skonnert
i sit fjortende aar.
Det var allerførste dag,
de var kommet til søs,
at paa tømmermandens ligtorn
han tabte sin pøs.
Han følte øretævens slag
og skreg: „hjælp” med gevalt;
med en smidig læderløkke
blev hans raaben betalt.
III
De knapped drengens bukser op
og strimed hans skind,
saa hented de en tjærekop
og tjærede ham ind.
Saa skreg han ikke, tuded blot
paa dørken, hvor han laa,
mens tømmermanden nok saa flot
bespytted ham med skraa.
Han gned sig ren med røget spæk
og smed det over bord
og stod saa paa det kolde dæk
og længtes mod en mor — — —
— — —
Men ellers var de flinke nok
de tog ham med i land,
paa tøsehus gik de i flok
til hver og sidste mand.
Han stak til søs, og var kun dreng,
paa rejsen blev han mand,
nu søger han en piges seng,
saasnart han gaar i land.