Hvorfor lyder hyppig Klage?
Hvorfor strømmer megen Graad?
O! fordi vi Smaa, vi Svage
Ei i Mulmet her opdage
Himmelkjærlighedens Raad.
I Naturens Dyb vi stirre:
Det er lidt, hvad Støvet veed,
Medens vi blandt Taager irre,
Medens Længsler os forvirre,
Vi dog øine Kjærlighed.
Den, som over Stjerner throner,
Spreder idel Miskund ud —
Synger Takkens Jubeltoner,
Knæler dybt Guds Millioner,
Dybt for Kjærlighedens Gud!
Og mens vi med Kummer stride
Under tunge, bittre Savn,
Naar de hede Taarer glide,
Og vi dybt i Hjertet lide,
Prise vi Gudherrens Navn!
Han som nys saa venligt smilte
Kaldt af Dødens Englebud,
Mens ved elsket Barm han hvilte,
Let i Hu mod Himlen ilte
Op til Lysets egen Gud.
Saa han gik fra Savn og Møie,
Efter troligt virket Gavn:
Taaren perler i vort Øie,
Tause see vi mod det Høie,
Signe den Fuldendtes Navn.
See, den Olding lider ikke
I sin høie Himmelfred;
Vi, som han, vort Huus beskikke!
Jorden eier Øieblikke:
Himlen eier Evighed.
Stille vandre vi herneden,
Trygt ved Haabets grønne Stav!
Trøstigt naae vi Evigheden,
Blikket vendt mod Himmelfreden
Bag den moderhulde Grav!