En Aften silde gik jeg til mit Hjem.
Svagt skinned Lygterne paa Gadens Stene.
To Skygger kasted jeg. Mørk var den ene
Og lys den anden — forrest gled den frem,
Som frygted den en Kamp imellem dem:
Dog om at holde Skridt med mig forene
Sig Begge. Mod den stjernestrøede, rene
Nathimmel lig en Kæmpe rager frem
Den Lyse, mens i Snavset ved min Side
Jeg stadig seer den lille Mørke glide.
Et Billed paa mit Liv mig blev de Tyende!
Ideen hist, her Stoffet, Støvets Fange!
I disse Skygger maatte angst og bange
Jeg Don Quijot og Sancho Pansa kjende.