I Dybet hele Verden segned
Og mindes knap nok ved en Lyd,
Paa mine Ruder Isen tegned
En gnistrende, fantastisk Pryd.
Sølvblomsters Ranker tæt sig fletter
Og rasle let lig Klokker smaa, —
En Sporvogn just i Fart sig sætter,
Saa Mur og Ruder skjælve maa.
Nu atter Stilhed . . . Skridt sig fjerner
I Gadens Tæppe, lagt af Sne,
Paa mine Ruder blinke Stjerner,
Og sære Planter kan jeg se.
En Palmelund af Vindueskarmen
Er groet som ved et Fepalads;
Mig skjærmer nu mod Stadens Larmen
Den sarte Væg af Is og Glas.
Min Tschibuk gløder, Gassen synger,
Og Theen damper paa mit Bord;
Slet intet Fremmed mer mig tynger,
Af Verden svandt jo bort hvert Spor.
Jeg drømmer, skilt fra By og Gade,
Mens jeg i Piben holder Fyr; —
Nu er jeg Schah — Du Scharazade,
Min Sang! — Fortæl saa Eventyr!