Jeg ser kun hvide lagner
paa lyse, lyse tæpper,
det hvide vie ærme
omkring min trætte arm;
bleg er min hvilfri haand,
urolig i sin famlen
langs hvide lagners kant.
De kolde graablaa vægge
og loftets lyse hvidtning
staar tavst og stolt og tænksomt
mod solens lange strejf,
men solens strejf i karmen
blir lyse flimmerfelter
i støvets sagte fald.
Som støvets sagte dalen
er dagens lange timer
og blir en giftig pine
imod min bundne sjæl,
fjernt høres sagte skridt — — —
saa atter pinsom stilhed,
og tiden glider hen.
Og sommersolen synker,
det mørknes sært herinde,
det stunder tavst og langsomt
imod en søvnløs nat.
En hane drypper travlt
de klingre melodier
drypper og dripper og dryp.
Og alle draabers dryppen
blir en tempisk tankestrøm,
og stadig drypper natten
sin længsel i mit sind,
dog stille Du min længsel — — —
den dag, der nu skal fødes,
blir lig den svundne nat.