Venus engang i længst forsvundne Dage
Ønsked, Adonis maatte Nektar smage;
Af Guders Vin hun i en gylden Kumme
Saa meget gjød, som Skaalen kunde rumme.
Hun fandt sin Yndling i en Kløft i Skoven,
Bød ham den Drik, hun hented ham fra oven.
Af Tørst han vilde tømme den til Bunden,
Men kasted Bægret, da det rørte Munden.
Var ham Skarntyde af Gudinden givet?
Selv om den ramme Drik forlænged Livet
Og evig Ungdom gav — han drak den ikke! —
Venus i Tanker stod med mørke Blikke.
Blev Nektar blot ved Jordens Pust Skarntyde?
Sandelig, Hver, som Guders Drik skal nyde,
Af stærk og luttret Sjæl maa føle Trangen —
Besk virker derfor Skjønhed paa saa Mangen!