Jeg stod ved Aften i den gamle Kirke
Og paa de halvt fortærte Fresker stirred.
Paa Væggen spilled Solens sidste Straaler,
Røgelsedunst og Støv i Luften dirred;
Og Solen laante Støvet Glans og Glød —
Da tyktes mig, som vrede Flammer skjød
Af Taagen frem — og alle Kors og Kroner,
Mitra og Hyrdestav og Sværd og Fane
Og Helgener med deres gyldne Throner
Styrted og fandt i Baalet deres Bane.
Alt styrted, dog end Een tilbage stod,
En Engel, klædt i Rustning som en Kriger.
Han støtted fast endnu paa kraftig Fod,
En Sejrherre lig, der aldrig viger.
Fra Skjoldet lyned Ord i Lueskrift:
»Quis est ut Deus?«
Da saa sært det suste,
Som slog en Stormvind med de brede Vinger,
Taagerne delte sig, og fremad sprang
Døden og tegned med sin Knokkelfinger
Et Ego, saa det haardt i Skjoldet klang —
Og frækt hans Latter gjennem Kirken bruste.