Blätter fallen. — Ach! so lose
ist auch irdischer Genuß.
E. Raupach.
Rose, som i Saphirether,
mildt omspögt af Zephyretter,
barnligt boltrede Dig nys!
Smilende, som Sulva plukked’!
Salige, som hun bedugged’!
fyrigt med misundte Kys!
Hyrder fra Arcadiens Gange!
Ynglinger fra Paphos’s Vange,
og fra Peneus’s Blomsterkar!
kommer hid fra Myrthens Skygge!
kommer! seer min Guddomslykke! —
mig hun Rosen skjænket har.
Derfor maa jeg til min Læbe
sugende Din Bladpragt klæbe,
Blomst! i Kvel, i Morgenskjær.
Ak! men nu ved Kysset segner
Blad fra Blad, og dödligt blegner,
Stövet kun tilbage er.
Væsen fra Din lille, skjönne
Rosenverden i det Grönne!
Dödens Staal sank ned med Gru. —
Lune Vaar vil atter lufte,
friske Roser ville dufte;
Eneste! men Du, men Du. — —
Sulva! Elskov Fakklen tændte;
Eet vi smelted’ i, jeg brændte
paa Din Læbe Pagtens Kys.
Mörkt os hylled’ Slörets Skyer:
nu min Favn Din Sorg fornyer,
og Du falmer i mit Kys.
O! besjælte Blomst! naar blegnet,
Blad for Blad du hen er segnet,
kun Dit Stöv tilbage er;
skal da atter jeg Dig möde?
Fölelsen fornyet glöde,
efter Kvel, i Morgenskjær?