Jeg har drømt, jeg havde mig en Datter,
Som det rene Guddomsbilled bar;
Og kun hvo, der selv er Fader, fatter,
Hvor lyksalig og hvor stolt jeg var.
Nu med dyb, men ikke fattet Smerte
Jeg den Datter fra mig svæve seer:
Hvad beholdt jeg? — kun et Faderhjerte,
Ak! og ingen Datter meer.
Tit, naar Sorg min mørke Pande rynked’,
Jettes Spøg hver Fure sletted’ ud;
Tit, naar Dyden ved min Side klynked’,
Styrked’ Jettes Smiil min Tro paa Gud.
Dog naar Glæden mig iblandt besøgte,
Hvor var Jette, som Guds Engel, fro!
Uskyld i hvert Hop, hver Tone, spøgte;
Hjertet gjennem Øiet loe.
Jeg har drømt, at mine føie Dage
Skulde svinde nær ved Jettes Fjed;
At hvert Frydens Nu, jeg har tilbage,
Hendes Glæder skulde høines ved;
At hun skulde vogtet paa min Alder,
Nydt min Aftenrødes Skuespil,
Og, naar venlig Engel bort mig kalder,
Trykket brustne Øie til.
Jeg er vaagen nu — jeg drømmer ikke —
Dog min Drøm mig evig bliver kjær,
Evig kjære hine Øieblikke,
Hulde Jette, da Du var mig nær;
Da Du til min Viv Dig barnligt klynged’,
Hende bød det store Modernavn,
Saa hun, rørt til Taarer, ømt omslynged’
Hjertets Datter i sin Favn.
Ædle Pige, bort i Fred Du drage
Med de gjeve To, som Liv Dig gav’!
Uskylds høie Seraph Dig ledsage,
Som fra Vuggen, til den fjerne Grav!
End mig drømme lad, at naar jeg blunder
Ved min sagte, stundom tunge Stav,
Du mit Navn en glad Erindring under,
Kjærligt rosenstrøer min Grav!