Hans Peter, jeg har grublet her i det mørke Hus,
Og jeg kan ikke fatte det, Du gjorde.
Hvi knuste Du min Lykke saa forsmædelig til Grus?
Hans Peter, at Du nænned, at Du turde!
Jeg elsked Dig saa inderlig, det har mig vel gjort blind;
Selv da jeg vented Barnet, var jeg rolig.
At Du mig kunde svigte, var aldrig i mit Sind,
Du kom jo stadig til mig saa fortrolig.
Selv sørged jeg for Tøj, og selv lejed jeg mig Ly,
Da Tiden kom, jeg Livet gav den Lille,
Og paa min Lykkehimmel var ikke mindste Sky,
Naar jeg saae ind i Barnets Øjne milde.
Jeg var saa glad for Pigen og glad for hendes Fa’r,
Saa fast, jeg syntes, var vi sammen bundet.
Jeg skrev til Dig om Stumpen, hvor hun var sød og rar;
Men Du — en anden Kjærest havde fundet!
Og hun og Du fandt ud — jeg forstaaer det ej endnu! —
At det var Løjer, kunde mig I hente
Med Barnet paa min Arm og Fortrøstning i min Hu
Til Storstaden, som jeg ikke kjendte.
Billet for sidste Skilling jeg kjøbte i min Tro
Og rejste med den Lille ind til Staden;
Men Huset, hvor Du skrev, at din Moder skulde bo,
Var Opspind kun, — det fandtes ej i Gaden!
Gud naade mig, da var det, som laa Vorherre Lig —
Fortvivlet hjem fra Toget jeg mig slæbte,
Og da jeg kom til Søen og tænkte paa din Svig,
Vor stakkels lille Pige selv jeg dræbte.
Om Himlen mig tilgiver min Synd, jeg veed det ej, —
Jeg selv kan aldrig, aldrig det forvinde;
Men gaaer nu Du, Hans Peter, saa fri og frank din Vej,
Saa gid Vorherre maa dit Hjerte finde!