Hvor klinger det Horn dog kjønt idag,
Og hvor Postillonen er flink og rar;
Men det er nu heller ingen Sag,
Naar en Million Kys man i Breve har!
Kom, Pigebarn, kom, og tag Brevet med!
Der flyver et Hjerte din Haand imod —
En Fugl flyver ej saa gesvindt afsted
Som Hjertet bag Seglet saa rødt som Blod.
Og Seglet hun bryder — i samme Stund
Hun selv er som dryppende Blod, den Smaa;
Thi Kjæresten skriver, at hendes Mund
En Million Kys i en Fart skal faae!
Ved Barmen hun gjemmer det kjære Brev,
Naar først hun har læst det Gang paa Gang:
Saa lykkelig er hun ved det, han skrev,
Som gik hun blandt Roser til Englesang.
Til Nat under Puden er Brevet lagt,
Det gjør hende Søvnen saa lys og blid:
I Drømmene straaler en Stjernepragt,
Som Jorden ej kjendte til nogen Tid.
Sin Trolddom bevarer det Elskovspant,
Naar Alderen kommer, ja, Livet ud!
Lig Foraar i Høst af Papiret randt
Om Blomster og Fuglesang evigt Bud.
I Døden end bæver den blege Mund
Ved Tanken paa ham, der var Hjertet kjær,
Saa sagtelig Sjælen i sidste Stund
Bortsvæver med Kjærlighedslykkens Skjær.
Hvor klinger det Horn dog kjønt idag,
Og hvor Postillonen er flink og rar;
Men det er nu heller ingen Sag,
Naar en Million Kys man i Breve har!