Lig Sol mod Aften, tung og luerød,
Blænder min Sjæl de mørke Øjnes Glød.
fh Som første skjære Solglimt over Dug
Hun smile kan, saa morgenfrisk og sød.
Stundom er hendes Blik et Væld af Liv,
Stundom et Dyb af Gaader, sort som Død.
Snart er hun lunefuld og kold og haard,
Snart atter blid og stille, varm og blød.
Jog hun mig ud i Ørkensandet først,
Kvægende Lædskedrik tilsidst hun gjød.
Hun er som Rosen paa en tornet Gren —
Rev jeg mig end tilblods, jeg Blomsten brød.
Hun er som Bølgen; dykker jeg tilbunds,
Den gjemmer blanke Perler i sit Skjød.
Iled jeg som et Møl mod Luers Kval,
De mørke Øjnes Kalden dog jeg lød!